Helvetes skolebenker

Pulter er en av mine verste fiender. Høye pulter med lave stoler. Skolestoler. Som du ikke kan justere på. Eller snurre på. Med armlener slik at du ikke kan løfte bena. Det er som å sitte på langdistansebuss. Jeg blir innestengt og nesten klaustrofobisk. Det kommer ikke ett fornuftig eller skolerelatert ord ut av munnen min fra det øyeblikket jeg setter meg ned, til jeg er reist meg igjen. Rumpa min sover. Bena er rammet inn av bordbena. Hvis jeg beveger for mye på meg kjører jeg kneet inni en kant. Så kan jeg ikke bøye det lenger. Bordkanten lager "hakk" i albuene mine fordi den er så høyt oppe. Ryggen bøyes i en knekk fordi stolen er så vanskelig å sitte i. Jeg blir sittende i samme stilling til alle lemmene mine er ømme og såre.
Det følger mer med en pult. Jeg har aldri brukt pulten hjemme, så når jeg er ved en pult er jeg på en skole, eller på et bibliotek. Da må musikken gå gjennom headset og det legger kontinuerlig trykk på hodet mitt. Jeg har ikke tilgang på alt jeg trenger av penner, tusjer, blyanter og skrivesaker. Kanskje jeg trenger en notatblokk fra i november! Den er ikke her. Og hva skjer når jeg må på do? Jeg sitter og tenker på det. Gruer meg. Kvier meg. Når jeg endelig reiser meg, er det med mye om og men, for bena mine har jo sovnet. Jeg har ikke spist noe siden frokosten, og ånden kan sikkert luktes tre rader forover og til siden. Matpakken hjelper ikke. Tørt brød med nugatti hjelper ikke for noe. Og vannet som jeg må skylle ned med, kommer fra jentedoen.