Traurige tider

Høydepunktet for sommeren så langt var for tre dager siden. Jeg dro opp på Byåsen for å henge med mamma siden det sjelden er folk hjemme på Eberg. Der var også Ingrid og Kristian. De hadde vært ute og kjøpt bursdagsgave til meg, men de mente jeg burde få den nå med det samme. Ingrid er jo borte i september, og Kristian husker aldri på sånt. Og det passset best å bruke den nå i sommer. Det var barnestørrelse, men det plager meg ikke. Den sitter rimelig greit. Det fulgte med mørkeblå shorts også. Fullt sett, Argentina drakt. Fine fine drakten! :) :) Vil ikke ta den av!

Denne sommeren blir den mest innholdløse sommeren noen sinne. Jeg jobber til 11. august, fra åtte til fem hver dag. Det er tilsammen syv uker det. Det blir IKKE ferie før den 11 august, mersom dagen før jeg kjører HJEM til volda ;)
Nå går dagene rundt på enkle prinsipp: Jeg er trøtt. Jeg er sulten. Det er lenge igjen av dagen. Jeg er sulten. Jeg er varm. Jeg er sulten. Jeg er sliten!
Slik kommer det til å være frem til 11 august.

Med unntak av én helg i juli når alle mine møbler, og nyinnkjøpt fiksfakseri fra IKEA skal ned til Oslo og møte alle Martins møbler i en trang tilhenger på vei opp til Volda. De skal få noen uker på å bli bedre kjent i den "nye" leiligheten vår før vi kommer etter. :) Skal bli så godt å roe ned etter en slitsom skoleferie hjemme, sammen med Martin. Sammen med Martin hver kveld. :)

Da blir det slutt å leve ut av en bag flere dager i strekk. Da kan jeg rote på badet. Da kan jeg rydde opp tingene til Martin, for det er jeg som har bestemt hvor de skal ligge i utgangspunktet. Selv om jeg håper det alltid er ryddig når jeg kommer hjem fra skolen ;)

null fem femti

Jeg har fått meg sommerjobb jeg. Det gikk overraskende bra det. Bare noen få vikarbyrå og jeg er sikret jobb hele sommeren gjennom.
På mandag er det oppmøte ti på seks. Ja, ti på seks. Klokken er da null FEM femti. Det er alltid oppmøte da. Hver dag. I 7 uker.

Jippi.

Det blir ikke ferie, men det blir penger. Så kan jeg ta meg ferie når jeg kommer tilbake til Volda.

Og det er en synd og skam at Tsjekkia klarte skuffe slik..
Ghanafaen!

MEN DET ER VM I FOTBALL!

HEIA ARGENTINA!


(... og tusen takk til Mari som er med underveis. Hadde aldri vært det samme uten deg pus!)

kjipe tilstander

Det var godt å komme hjem på sommerferie. I omtrent to dager. Nå savner jeg Volda. Men jeg er vant til det, det er alltid noe å savne.

I morgen starter den fryktede jobbjakten. Søren ta pappa, kan jeg ikke bare få ha en lat ferie i fred! STØNN! Er så sent ute at jeg må ta til takke med det jeg får. Og pappa hviler ikke før jeg har fått no, om så han må være hjemme fra hytta så jeg kan være avisbud :/

Kropppen min liker ikke den nye sengen. Det klør og klør og klør. Og jeg er redd det blir enda verre om jeg prøver å skifte laken. Jeg hater den sensitive huden min. Feil type såpe og jeg klør meg til blods på fingrene. Jobbeåret på frisørsalongen var så IKKE verdt dette!

PMP (Praktisk MedieProduskjon) skal leveres i morgen klokken to. Men da er jo jeg ute på jobbjakt. Så jeg hadde tenkt å sitte i natt. Men jeg eier ikke kreativ sans akkurat nå. Og jeg trenger egentlig søvnen til jobbjakten. Men hva skal prioriteres? Jeg må ha gjort noe med jakten før pappa kommer hjem i morgen natt..

Martin har enda ikke fortalt de (i følge meg) supre nyhetene og jeg har ventet så lenge at jeg begynner å analysere. Det skal litt tid før jeg begynner å tenke over ting, ordentig tenke over det. Men som oftest fører det til overananlysering og kjip stemning.

Jeg gleder meg til august. August skal bli en herlig måned. Hva er det å glede seg til det før det? Jeg har ingen planer. Folk reiser i ferien. Noen reiser ikke i det hele tatt (altså nesten ikke kommer til Trondheimen en gang).

Enten blir dette den kjipeste sommeren, eller den beste. Men det skal MYE til for å toppe fjorårets. Sykemelding. Oslo. Quart. Biltur. 2005. <3

Helvetes skolebenker

Pulter er en av mine verste fiender. Høye pulter med lave stoler. Skolestoler. Som du ikke kan justere på. Eller snurre på. Med armlener slik at du ikke kan løfte bena. Det er som å sitte på langdistansebuss. Jeg blir innestengt og nesten klaustrofobisk. Det kommer ikke ett fornuftig eller skolerelatert ord ut av munnen min fra det øyeblikket jeg setter meg ned, til jeg er reist meg igjen. Rumpa min sover. Bena er rammet inn av bordbena. Hvis jeg beveger for mye på meg kjører jeg kneet inni en kant. Så kan jeg ikke bøye det lenger. Bordkanten lager "hakk" i albuene mine fordi den er så høyt oppe. Ryggen bøyes i en knekk fordi stolen er så vanskelig å sitte i. Jeg blir sittende i samme stilling til alle lemmene mine er ømme og såre.
Det følger mer med en pult. Jeg har aldri brukt pulten hjemme, så når jeg er ved en pult er jeg på en skole, eller på et bibliotek. Da må musikken gå gjennom headset og det legger kontinuerlig trykk på hodet mitt. Jeg har ikke tilgang på alt jeg trenger av penner, tusjer, blyanter og skrivesaker. Kanskje jeg trenger en notatblokk fra i november! Den er ikke her. Og hva skjer når jeg må på do? Jeg sitter og tenker på det. Gruer meg. Kvier meg. Når jeg endelig reiser meg, er det med mye om og men, for bena mine har jo sovnet. Jeg har ikke spist noe siden frokosten, og ånden kan sikkert luktes tre rader forover og til siden. Matpakken hjelper ikke. Tørt brød med nugatti hjelper ikke for noe. Og vannet som jeg må skylle ned med, kommer fra jentedoen.